Herlighet for ei uke vi har lagt bak oss! Her eskalerte det på onsdag, da det ble reiseforbud inn i USA, med mindre du har amerikansk pass. Jeg ble ganske stressa og redd og rådvill på en gang. Heldigvis har jeg gode folk rundt meg både her og i Norge, så nå har jeg en plan. På torsdag fikk jeg henta insulin og strips til blodsukkermåleren (jeg skulle faktisk hente mer insulin uansett – jeg hamstra ikke). Det var det jeg var mest bekymra for. Nå har jeg insulin for nesten tre måneder. Jeg bor jo i en pitteliten by midt i gokk med 8000 innbyggere. Vi har siste undervisningsdag på tirsdag, og så er studentene borte til over påske i første omgang. Det betyr at jeg i veldig liten grad trenger å være i store menneskegrupper, og smitterisikoen er relativt liten. Jeg har god helseforsikring som dekker meg hvis det skulle skje noe. Så akkurat nå tror jeg det smarteste er å være her, i Decorah, som jeg har blitt så glad i! Jeg har pakka sammen alle tingene mine i kofferter, og har en koffert med klær og sånn som jeg bruker. Så da er det fort gjort å pakke sammen hvis det plutselig skjer noe som gjør at jeg skal hjem.
Så var det hjemreise. Jeg prøver å slå meg til ro med at akkurat nå er det tryggest å være her. Og at flytrafikken helt sikkert kommer i gang igjen i løpet av våren. Jeg har oppholdstillatelse til slutten av juni og det er jo vanligvis få lærerjobber som begynner i juli, så jeg prøver å ikke stresse med det. Det er skikkelig vanskelig å se Norge i unntakstilstand fra et anna kontinent og jeg er bekymra og redd og urolig på en gang. Så nå tenker jeg at det er lurt å fokusere på alle de tinga som faktisk fungerer, og sette pris på at det virker som om myndighetene har en plan. At vi tross alt er forberedt på krisesituasjoner. Jeg prøver også å ikke lese nyheter hele tiden og heller lese ei bok. Jeg prøver å gjøre ting som gjør meg godt og sette pris på alt det jeg faktisk har rundt meg. Jeg kjøpte Pride and Prejudice i høst, så den skal jeg begynne med på onsdag – det gleder jeg meg til!
Jeg håper å komme med en litt mer utfyllende tekst snart, men her var det i alle fall en liten update for nå! Ta vare på hverandre a! ❤
Kalenderen viser plutselig snart midten av mars, og jeg har begynt på mine tre siste måneder i USA. Det føles ganske surrealistisk, fordi tida har gått så fort, og ganske godt, fordi jeg gleder meg til å gå tilbake den norske hverdagen min og fordi jeg savner alle hjemme. Jeg synes det er skummelt å skulle prøve å forklare noe og mene noe for noen andre enn meg sjøl, men her kommer noen tankerekker om valg av presidentkandidat og korona-virus. Si gjerne fra hvis jeg forklarer noe feil!
Det som har dominert nyhetene her den siste måneden er to ting; demokratenes valg av presidentkandidat og korona-viruset. Forrige tirsdag var det supertirsdag her i Unaiten. 14 (eller var det 16?) delstater bestemte hvor mange delegater hver presidentkandidat får med seg til nominasjonsmøtet i juli. I løpet av dagene før supertirsdag var det noen kandidater som trakk seg, og etter at resultatene fra supertirsdag var klare, står demokratene igjen med to kandidater; Bernie Sanders og Joe Biden. Hvis jeg skal være litt kritisk er det to gamle menn med grått hår, masse penger og høye stemmer. I dag er det supertirsdag nummer to, der seks delstater til skal velge hvor mange delegater hver av de to gjenværende kandidatene skal få med seg til nominasjonsmøtet. Og det ser ut som om Joe Biden er i ferd med å få en ordentlig ledelse på Bernie (som han heter på folkemunne). Jeg tror ikke jeg skal mene så mye om de to kandidatene – jeg er generelt kritisk. Men jeg kan si litt om systemet!
I USA er det to politiske partier; demokratene og republikanerne. Akkurat nå er det republikanerne som har presidenten, aka Trump. Derfor er det ingen reell nominasjonskamp hos republikanerne, da det er tradisjon at den sittende presidenten blir partiets presidentkandidat (hvis hen har en periode til som hen kan være president). Derfor er det Demokratene USAs øyne nå hviler på. De skal nå bestemme seg for hvem de vil ha som presidentkandidat for sitt parti. Utfordringa med det politiske systemet i USA, tenker jeg først og fremst er at det bare er to partier du kan stemme på. Hadde det vært et brede spekter av politiske partier, ville nok flere funnet et parti som de kunne følt seg mer enige med. Og denne utfordringa fører til den andre utfordringa; at begge partiene har ganske brede verdiplattformer. Biden og Sanders, for eksempel, har ganske forskjellige verdier og ting de går til valg på. Jeg har snakka med og lest om flere som føler de blir ekskludert fra sitt eget parti nå når det er Biden og Sanders som står igjen som kandidater. En god del amerikanere føler rett og slett ikke at de kandidatene som står igjen, er noen som kan representere dem og det de står for. Dermed velger de kanskje å ikke stemme i det hele tatt når presidentvalget kommer 4/11. Og der er noe av utfordringa med demokratiet i USA.
Så hva er demokratene mest opptatt av nå når de skal velge presidentkandidat? Det er ganske mye forskjellig. Det er noen ting som er gjennomgående; mange er mest opptatt av å finne en kandidat som kan slå Trump i november. Tenk litt på det – det de er MEST opptatt av er at vedkommende kan slå den sittende presidenten. Jeg tenker at det kan si en del om synet på den sittende presidenten blant en del amerikanere. Helse er et annet tema mange er opptatt av. Miljø og klimaspørsmål er et tredje. Noe av utfordringene innad i det demokratiske partiet akkurat nå, tenker jeg, er at Sanders er for radikal for de som ikke liker han. Og mange tror han er for radikal til å vinne i november over Trump. Og dermed står vi igjen med Biden. Og akkurat nå har til og med Andrew Yang, som i utgangspunktet hadde en litt lik platform som Sanders, sagt at han støtter Biden i kandidatvalget. Istedenfor å støtte Sanders, som står han nærmere politisk. Forvirra? Jeg også. Men i alle fall; med helse kommer vi inn på det andre temaet jeg tenkte jeg ville skrive om i dag; korona-viruset.
For i USA er det så som så med helseforsikringer og rettigheter du har hvis du er så uheldig at du skulle bli sjuk. Jeg skreiv litt om helseforsikringa mi i et tidligere innlegg. Så langt tror jeg at jeg har brukt cirka 12000 kroner på helsetjenester. På sju måneder. Med en relativt god helseforsikring. Mange amerikanere med lav inntekt har ikke råd til helseforsikring. Hvis jeg har skjønt det riktig, er det også helseforsikringa som dekker lønna di hvis du må være borte fra jobb. Dermed har du ikke råd til å være borte fra jobb, korona-virus eller ikke. Det ække no egenmelding i USA, for å si det sånn. Og her er noe av utfordringa med koronaviruset i USA: hvis du er så avhengig av inntekten din som du bare får hvis du er på jobb som mange er i USA, drar du på jobb. Enkelt og greit. Og dermed har også viruset god grobunn for å bli spredd videre.
Det er ganske fascinerende (og litt skremmende) å se forskjellen på dekninga av korona-viruset i mediene her i USA og hjemme i Norge. Det er jo generelt flere «breaking news» her over dammen, men jeg synes forskjellen har vært særlig stor i dekninga av viruset. Reint bortsett fra presidenten som prøvde å avfeie viruset som fake news, virker det som om myndighetene og mediene har tatt koronaviruset mer på alvor her. Viruset har særlig ramma vestkysten, men sniker seg sakte men sikkert inn mot Midtvesten også. Folk har på ingen måte panikk her, men mange snakker om at det er lurt å holde seg hjemme, unngå store folkemengder, vaske hender også videre. Det virker som om folk tar infoen de får fra mediene og myndighetene på alvor, og jeg føler at USA har en plan. Det er ikke det samme inntrykket jeg har fått av Norge. Jeg lurer på om Norge og norske medier kanskje tenker at man ikke skal hause opp situasjonen mer enn man må for å unngå at folk skal bli stressa? Jeg savner en klarere handlingsplan for hvordan Norge skal håndtere koronaviruset hvis det sprer seg mer. Akkurat nå virker det litt som om de tar det litt som det kommer?
Med det sagt; herregud som jeg savner Norge! Jeg savner kjæresten min, venna mine, familien min, spekemat, Solo super, Smash og smågodt. Hjemlengselen vant over klimasamvittigheten min her rett over jul, og jeg booka flybilletter hjem for vårferien som begynner neste torsdag. Det blir derimot ikke noe av. I dag fikk samtlige ansatte og studenter ved Luther College en mail fra rektoren vår, som sier at samtlige som har reist internasjonalt i mars anbefales på det sterkeste å ha en hjemmekarantene på to uker før de returnerer til campus. Det kan hende at de innfører denne karantena som obligatorisk. Og det var kroken på døra for reiseplanene mine. Det er heldigvis bare tre måneder til jeg skal hjem for godt, men det var faktisk en strek i regninga. Samtaler over facetime og messenger er ikke det samme som samtaler ansikt til ansikt. Men allikevel er hu med diabetes type 1 glad for at arbeidsplassen min tar viruset på alvor, for det er ganske høyt opp på lista over ting jeg ikke vil få.
Det var vel det jeg hadde på hjertet i dag. Ellers har snøen smelta, varmegradene har kommi tilbake og sola skinner uttafor kontorvinduet om dagen – våren er deilig! Over og ut fra Decorah!
Kalenderen viser snart midten av februar, men hei! Aldri for seint, eller eventuelt for tidlig, for litt julestemning!
Jeg hadde undervisning til 19/12 og skulle begynne på jobb igjen 6/1, så jeg synes det var for kort tid å dra hjem på, men hva gjør vel det når jeg har familie i Canada? Jeg dro fra Decorah den 20/12 og skulle besøke Lars Martin og Evija ei uke i Montreal. Jeg har tenkt på å besøke dem i noen år, og når jeg plutselig «bare» var 3 timer unna med fly, bestemte jeg meg for å dra på besøk!
Jeg husker ikke helt i hvilken rekkefølge vi gjorde alt, så her kommer et utvalg i tilfeldig rekkefølge.
Vi besøkte Montreal Museum of Fine Arts en dag. Der var det mange trapper, mye morsomt, en del rart, noe asiatisk og masse farger!
Og så var vi ute og spiste noen ganger. En dag var vi ute og spiste middag. Jeg begynte middagen med skikkelig lavt blodsukker, så bildene av maten ble uklare, men fikk noen bilder av den noe originale julepynten, i alle fall! På den samme turen var vi innom en bar med et skikkelig hyggelig konsept! Du kunne kjøpe ei flaske med whisky som har sin faste plass i taket, så hver gang du og de du kjenner kommer innom, kan dere drikke fra den whiskyen! Gitt at du liker whisky, synes jeg dette var skikkelig morsomt! Vi avslutta kvelden som seg hør og bør med en dessert. De hadde masse glutenfrie desserter, så hu med cøliaki hadde litt vanskelig for å bestemme seg, haha! Det var skikkelig godt!
Montreal er en by med cirka 2 millioner innbyggere, og er verdens største franskspråklige by etter Paris. All skilting var på fransk, og noe var på både fransk og engelsk. Jeg kan ikke noe fransk, men klarte meg helt greit. Mont Royal er Montreals svar på Balbergkampen på Lillehammer; et byfjell. Vi gikk flere turer opp dit, og tur/retur brukte vi i underkant av en time fra der Lars Martin og Evija bor. Der har du nydelig utsikt over Montreal, og får se hvor stor byen egentlig er!
Og herlighet! Evija klarte å dra med både meg og Lars Martin på spinning lille julaften! Det finnes det heldigvis ikke noe bildebevis av, haha! Den 24/12 ble en skikkelig hyggelig dag, med både svenske og norske innslag. Vi fikk med oss deler av konserten til Sølvguttene, Lars Martin er heldigvis like glad i Tre nøtter til Askepott som det jeg er, og Evija lagde den perfekte julemiddagen! Noen dager i forveien hadde vi ramla innom en tysk butikk, som solgte både ribbe og sennepsild! Jeg fikk smake på Jansons fristelse for aller første gang, og ble positivt overraska. Jeg er i utgangspunktet ikke sånn kjempefan av fisk, men det falt skikkelig i smak! Vi hadde köttbullar, gravlaks, ribbe, weisswürst (som likna nok på medisterpølse), rødbetsalat, sennepsild, hjemmelaga surkål og leverpostei. Vi hadde julemiddag-restefest i to dager etterpå, men hva gjør vel det? Julemat er jo så magisk godt!
Første juledag hadde vi booka bord på en restaurant som var skikkelig old fashioned! Jeg hadde pynta meg med glitrekjolen min, og jeg tror kjolen er som skapt for den restauranten! Småmønstrete tapeter på veggene, treutskjæringer, deilig dunkel belysning og masse detaljer over alt! Jeg gikk for en salat (det føltes som det eneste riktige etter all den deilige julematen dagen før), og vi avslutta med en drink i baren. Det er lenge siden jeg har følt meg så glamorøs!
Den siste dagen besøkte vi en brettspillbar som lå rett i nabolaget. Et kjempekult konsept! Du betaler 6 dollar for å komme inn, og kan velge mellom 200 ulike brettspill. Du kan enten plukke ut et du kan fra før, eller så kommer en av de som jobber der og hjelper deg med å velge ut et, ut fra hva du liker å spille fra før. De serverer også mat og drikke der. Vi endte opp med tacos, øl og Settlers of Catan. Lars Martin kunne det fra før, og forklarte reglene til Evija og meg. Jeg kan fort bli litt utålmodig av mange regler, men det gikk fint! Det er et morsomt strategispill, der det er om å gjøre å bygge en bosetting først mulig og størst mulig. Jeg ble (kanskje ikke så overraskende) ganske oppslukt av spillet, og glemte helt å ta mange bilder. Men er du i Montreal med noe timer til overs, er brettspillpuben Randolph absolutt verdt et besøk!
Det ble også lesing av julehefter, litt pensum, julefilmer, lunsj på jobben til Evija, ruseltur i gamlebyen og masse avslapning. En helt perfekt julefeiring for hu som var litt redd for å feire jul så langt unna heme! Nå viser kalenderen snart midten av februar, og plutselig har jeg bare noen måneder igjen i Decorah, før jeg kommer hjem til Norge for godt i begynnelsen av juni. Det går mot lysere tider, og det er ganske deilig! Til helga skal jeg på ishockeykamp i Minneapolis og se på Minnesota Wild og Zuccarello – det er en av de tingene jeg tenkte jeg skulle få med meg i løpet av året mitt her. Jeg tror det blir skikkelig morsomt, og jeg gleder meg masse! Over og ut fra Decorah.
At kalenderen allerede viser midten av januar, er nesten helt uvirkelig! Etter ei veldig fin uke i Montreal med Lars Martin og Evija, der det ble både Sølvguttene, Tre nøtter til Askepott, ribbe, brettspillpub, spinning, gåturer, kunstmuseer og juleheftet fra Nemi (skal skrive mer om julefeiringa seinere), bar det tilbake til Minneapolis og Decorah den 27/12 sammen med Gard. Etter å ikke ha sett han på ordentlig siden begynnelsen av oktober, var det utrolig koslig å ha nesten tre hele uker sammen! Skikkelig luksus!
Etter tre dager i hjemmets lune rede, kom det en skikkelig sint forkjølelse og slo oss rett ned, begge to. Den kom med både ørebetennelse, feber og migrene, så de siste ukene har det blitt mye nedetid. Men vi har heldigvis vært to om det, og når jeg først skulle bli skikkelig forkjøla, er det jo veldig koslig å ha noen å være forkjøla sammen med! Og jeg tenker at kanskje jeg trengte det; et par uker med nedetid der jeg bare prøver å lade batterier og har vært helt offline. Der jeg bare er inne, lar være å legge masse planer og bare tar livet med ro. Det er vanligvis ikke noe jeg er særlig god på, haha!
Formen er heldigvis på bedringens vei! Og i dag kjørte jeg Gard tilbake til Minneapolis. Så nå er det atter en gang ganske stille og rart i leiligheta mi. Jeg har planlagt te, et par episoder av Outlander og telys, så jeg kommer gjennom kvelden. Men herlighet som jeg gleder meg til å ha hele hverdagen min sammen med Gard! Og i Norge! Hjemlengselen kommer litt i bølger, men kjenner nok ekstra på det nå som Gard har dratt hjem. Det jeg gleder meg mest til sånn i hverdagen er å være i en kultur jeg kjenner, der jeg forstår sosiale koder, der ingen spør meg «how are you» når jeg kjøper en Cola, der alle snakker morsmålet mitt og der jeg kan ta meg fra a til b med trikk, buss, tog eller t-bane. Og herlighet; Solo, smågodt og spekemat! Topp tre ting av mat jeg savner akkurat nå.
Håper forkjølelsen snart slipper helt taket, så jeg kan skrive litt om julefeiringa i Montreal, kurset jeg underviser i januar og presentere dere skikkelig for byen jeg har blitt så glad i; Decorah. Dagens oppfordring: gjør noe som gjør deg godt! K
Her har jeg akkurat retta de siste 60 besvarelsene før jul, og shuttlebussen til Minneapolis går om tre timer – det er med andre ord tid for julefeiring!
Jeg hadde sånn skikkelig hjemlengsel i november – det er litt tøft å være innflytter til en ny kultur av og til, selv om folka rundt meg er kjempefine! Så da bestemte jeg meg for å høre om jeg kunne komme og besøke Lars Martin (søskenbarn) og Evija som bor i Montreal, Canada. De skulle feire canadisk jul i år og jeg får være med! Det blir SÅ koslig å se kjente ansikter! Så i dag drar jeg til Minneapolis og overnatter til i morra, før flyet går via Toronto til Montreal. De har bodd i Montreal noen år, så jeg har fundert på å besøke de lenge, og fant ut at når jeg bare er tre timer unna med fly, så griper jeg sjansen! Jeg får heller prøve å kompensere flyturen med at jeg bare bruker sykkel som framkomstmiddel ellers, haha! Jeg skal være der ei uke før jeg flyr tilbake til Minneapolis.
Der lander jeg bare tre timer før Gard, og han kommer på besøk i nesten tre uker! Etter å ikke ha sett hverandre siden begynnelsen av oktober, skal det bli så fint å ha han på besøk! Vi er bedt hjem til Hannah på middag den dagen vi lander. Hun bor bare en halvtime unna Minneapolis, så det er en akkurat passe lang kjøretur! Jeg feira Thanksgiving med familien hennes, og det blir så koslig å se familien, hundene og juletreet igjen! Dagen etter, den 28/12, kjører vi tilbake til Decorah. Da blir det noen rolige dager i heimen før jeg begynner på jobb igjen den 6/1.
Jeg ELSKER jo førjulstida, og begynner som regel å dra fram den første julepynten i midten av november. Jeg har pynta litt i leiligheta mi i år også, og kjøpt duftlys som lukter skog, men kjenner at juleroa som pleier å komme snikende og pakke meg inn i løpet av desember, har uteblitt i år. Jeg tror det kommer til å gå seg til bare jeg får se kjentsfolk og skjønne at julekvelden faktisk er på tirsdag.
Det jeg gleder meg aller mest til i jula er å se både Lars Martin, Evija og Gard. Og det vil jeg ta med meg videre – at det ikke er gavene som teller i jula. Det er faktisk det å se hverandre og ha det koslig sammen (selv om både smågodtet, Nemi-heftet og julegava med gullpapir fra mamma og pappa også er sjukt koslig!). Jeg har pakka med kameraet mitt, og håper å få tatt noen bilder av julefeiringa! Jeg vil også vise fram julepynten i leiligheta mi, men det får bli i løpet av romjula!
Jeg elsker adventstida og jula! Og helt ærlig er det med litt blanda følelser at jeg går inn i adventstida i år. Jeg kjenner nok litt ekstra på hjemlengselen rundt høytider, men jeg tror jeg er flink til å gjøre ting som gjør at jeg koser meg allikevel. Så derfor spurte jeg mamma om hun kunne sende med grøtris i posten, så jeg kan lage risgrøt! Det er få ting som sier julestemning for meg i desember som risgrøt. Også fikk jeg juleheftet til Nemi og flaxkalender – også sikre bidragsytere til adventsstemning. Jeg var så heldig å få heftet «Juleroser» av mamman til Gard – det er også maks julestemning! Jeg har også kjøpt litt julepynt (som skal med tilbake til Norge), et duftlys som lukter grantre og masse levende lys. Jeg spiller julemusikk når jeg er hjemme i leiligheta mi, og prøver å være flink til å sette pris på desember i år også.
Jeg har blitt invitert med på julefeiring med familien til Hannah, og det var den originale planen min. Men hjemlengselen har vært litt ekstra stor i november, så jeg har bestemt meg for å ta flyet til Montreal i Canada for å besøke Lars Martin og Evija. Det gleder jeg meg veldig til! Det blir godt å se noen kjente ansikt ei uke. Jeg tar en shuttlebuss fra colleget til Minneapolis den 19/12 og flyet via Toronto til Montreal den 20/12. Jeg skal være på besøk hos dem ei uke, før jeg tar flyet tilbake til Minneapolis den 27/12. Der skal jeg møte Gard, og han skal være her i to og ei halv uke. Det er nok det jeg gleder meg aller aller mest til akkurat nå.
Jeg har også blitt invitert til julefeiring hos en av studentene mine. Hun hadde fortalt om læreren sin i norsk til foreldrene sine når hun var hjemme for å feire Thanksgiving, og fortalte at jeg var hjertelig velkommen dit hvis jeg ikke hadde noen andre å feire med. Det er sånn som varmer skikkelig! Det er så mange fine folk over alt! Thanksgiving feira jeg sammen med familien til Hannah. Thanksgiving-middagen spiser man på en torsdag i november. Da er det gjerne kalkun med diverse tilbehør. Men det jeg satte mest pris på, var det vi gjorde på fredag og lørdag – vi fant og pynta juletre! Jeg ELSKER å pynte til jul, og det å få lov til å være med en familie som er like glad i julepynt som meg ei hel helg, var supergøy! Her kommer et lite bildedryss:
Vi dro til Leverty’s – en vaskeekte amerikansk juletreskog!
Vi er ved godt mot før vi setter igang!
Her hadde de to ulike typer juletre – vi gikk til slutt for canaan fir.
Her var det juletrær for enhver smak
Det er jo forskjellige meninger om hvordan et juletre skal se ut, men vi lette etter et bredt og tett tre, sånn at det er plass til mest mulig juletrepynt! Et juletre etter min smak, med andre ord!
Gruppebilde før juletreet felles!
Etter trefellinga, måtte treet tilbake til bilen. På ei presenning.
Jeg var godt fornøyd med arbeidsfordelinga – noen må jo ta bilder også, ikke sant? Treet heises opp for å borre hull i stammen, sånn at treet får i seg nok vann gjennom hele desember.
På fredag tok vi inn treet, og lot det stå over natta, før vi pynta det på lørdag. Treet var gedigent, og tok bokstavelig talt halve stua! Kjempegøy! Og SJEKK de lysene – sånne vil jeg også ha på juletreet mitt!
Den rosemalte julelula er det bestemora til Hannah som har malt – det er ganske imponerende!
Etter ferdig pynta tre var det tid for obligatorisk bilde av de juleklare foran treet, så klart!
Så forrige helg var fylt av julestemning og ga masse energi! Jeg er klar for to ordinære arbeidsuker, før den siste uka før jul går med til å vurdere eksamenssvar og forberede kurset jeg skal ha i januar.
Dagens oppfordring: ta deg tid til å kose deg med det som gir deg julestemning! Og nyt førjulstida – ikke bare stress!
Tante Anne lurte på om jeg kunne skrive litt om hva jeg spiser her på den andre sida av Atlanteren – selvfølgelig kan jeg det! Det jeg kan si med en gang, er at matkulturen er noe av det jeg synes det er vanskeligst å tilpasse meg til. Jeg har for eksempel brukt ganske mye tid på å leite etter produkter som likner på de norske istedenfor å heller tenke hva «alle andre» spiser (hvis det gir mening). Til frokost og lunsj spiser jeg stort sett det samme som jeg gjør hjemme i Norge; brødskiver med ost og skinke og noe frukt. Jeg har funni et glutenfritt oppskjært brød som er litt grovt og ganske godt! Prisene på glutenfrie alternativer er omtrent de samme her som i Norge – ganske mye dyrere enn de glutenholdige alternativene, med andre ord. En forskjell mellom Norge og USA er at utvalget av frukt er større her enn hjemme. Jeg kan få kjøpt ferdig oppskjært frukt som for eksempel melon og jordbær, mange forskjellige typer epler og pærer, og på den lokale co-op’en har de til og med tyttebær i løsvekt! Så jeg spiser mer frukt og grønt her enn hjemme, og også flere forskjellige typer. Her om dagen kjøpte jeg røde pærer – de var megagode!
Noe som overraska meg veldig positivt med Decorah, er hvordan mange er opptatt av å kjøpe lokalt produserte varer. Det har resultert i at det finnes en butikk som heter Oneota Community Food Co-op. Her er all frukt, grønnsaker, salater, kjøtt og andre varer fra lokale bønder i området. Det synes jeg er kjempefint, og her handler jeg så ofte jeg kan. En annen fin ting med Co-op for hu med cøliaki, er at alle varer som er merka glutenfrie fra produsent, har en gul prislapp i prishylla istedenfor den vanlige kvite. Dermed blir det kjempeenkelt å orientere seg i utvalget! Og det fører meg til en annen ting; sjøl om de glutenfrie varene er omtrent like dyre her som i Norge, er utvalget så innmari mye større! Det finnes masse forskjellige müslier, energibarer, kjekstyper og andre ting som vanligvis er mangelvare i et glutenfritt kosthold.
I tillegg til Co-op har vi en butikk som heter Fairway. Det er en kjedebutikk som selger det du vanligvis trenger. De har også en ferskvaredisk med en god del kjøttprodukter. Det er som regel her jeg pleier å kjøpe kjøttproduktene jeg spiser til middag (for de på co-op er typ dobbelt så dyre), også fryser jeg det ned. Jeg får for eksempel fire ferske nakkekoteletter av svin for mellom 40 og 50 kroner. Kjøttet her er overraskende billig, og jeg synes det er kjempefint å ha muligheten til å kjøpe det fra en ferskvaredisk istedenfor å bare kjøpe vakuumpakka greier. Jeg blir fortsatt fascinert av å handle dagligvarer her i USA. Det er så innmari mye å velge mellom! Jeg tror ikke jeg underdriver hvis jeg sier at det på Fairway er for eksempel fire hyllemeter med hermetiske supper. En av forskjellene, er at det finnes mye mer halvfabrikata her enn hjemme. Det er mye frossenmat og sånn, og det er ikke jeg sånn kjempebegeistra over, så jeg prøver å lage middagsmat sånn som jeg ville gjort hjemme. Som stort sett betyr litt kjøtt, litt grønnsaker og litt pasta eller poteter eller ris. Men jeg koser meg som regel når jeg skal handle dagligvarer! Jeg kan seriøst fortsatt bruke over en halvtime inne på Fairway, bare for å se på hvor mye rart de har i hyllene sine.
Jeg har aldri vært noe flink til å lage god middag når jeg er bare en, og det har ikke endra seg. Det går gjerne i perioder der jeg faktisk bruker tid på å finne gode oppskrifter og lage digg middag, og andre perioder der jeg bare vil få ting unnagjort fort og gæli. Så jeg gleder meg til å ha besøk av Gard i nesten tre uker – jeg håper jeg klarer å komme inn i en god middagsrytme igjen når han er her! Men jeg spiser middag, altså! Av og til går jeg til kantina på colleget (som er tre minutters gange unna ytterdøra mi) og kjøper middag der. Der betaler du sju dollar for inngangen, og da kan du spise så mye du vil. De har en egen glutenfri stasjon som serverer middag, så det er superlettvint! Det er også en litt kulere middagsplass på colleget, som serverer en taco-tallerken. Den har jeg også spist noen ganger, for å si det sånn.
Ellers er det noen restauranter i sentrum. Her om dagen tok Hannah meg med til et sted jeg ikke hadde vært før, og der serverte de til min store glede sushi! Som var god! Der kommer jeg definitivt til å komme tilbake! Vi har også en sportsbar som heter T-bock’s. Der slapp Hannah av meg og Gard den dagen vi kom hit. De serverer blant anna en peanut butter cheese burger. Mer amerikansk enn det får det vel ikke blitt? Den er ganske tørr og ikke en kulinarisk høydare, men når den følges av en sportsbar som viser sju forskjellige sportsarrangementer på en gang (helst forskjellige amerikanske fotballkamper og baseballkamper), høylytte amerikanere og litt harde trebenker, har det også sin sjarm!
I går fikk jeg to pakker fra mamma og pappa. Den ene boksen var julegaver, så den forblir urørt noen uker til. Den andre boksen inneholdt ting jeg ønska meg fra Norge; vinterjakka mi, grøtris, smågodt, juletegneserieheftet fra Nemi og jammen var det ikke en flaxkalender der også! Jeg savner også vanlig matfløte, men det går liksom ikke ann å sende i posten, haha! Ellers spiser amerikanere middag seinere enn hjemme i Norge. De fleste studentene mine ser rart på meg når jeg sier at jeg som regel spiser middag mellom 16:30 og 18. De spiser gjerne middag mellom 18 og 20. Og de aller fleste studentene spiser middag i kantina. De bor jo på colleget, og for mange er middagen det sosiale samlingspunktet i løpet av dagen. Noen av de gangene jeg har spist middag der også, kommer det studenter bort og spør om jeg vil ha selskap. Det er så koselig! Så jeg synes konseptet med ei kantine som serverer flere måltider i løpet av en dag er kjempefint! Det bidrar positivt til et samhold på colleget, synes jeg.
Så alt i alt spiser jeg mye av det samma som i Norge, sjøl om det sniker seg inn mer frukt og grønt her! Og det er jo bare positivt! Jeg spiser nok også litt mer av type müslibarer og yoghurt her og jeg tror jeg spiser flere mindre måltider i løpet av dagen her, enn jeg gjør hjemme i Norge. Selv om amerikanere flest spiser få og store måltider.
Ellers er det utrolig deilig at vi er inne i desember! Jeg har igjen to uker med undervisning, før den siste uka før jul er eksamensuke for studentene. Jeg har kjøpt litt julepynt og duftlys som lukter grantre, så julestemninga er absolutt på plass!
Etter å ha bodd her i over tre måneder, har jeg hatt noen møter med det amerikanske helsevesenet. Noen av dem mer frivillige enn andre, men det kommer vi tilbake til. Det viktigste først; helseforsikring er MEGASUPERDØDSVIKTIG i USA. Har du ikke helseforsikring risikerer du å ikke få hjelp på legevakta, du må betale alle medisinene dine selv, og tja – du er egentlig overlatt litt til deg sjøl. Jeg har diabetes, og var nok kanskje mer opptatt av helseforsikring enn gjennomsnittet da jeg flytta hit. En av de første tingene jeg gjorde på jobb, var å ha et to timers langt møte med en av de som jobber med lønn og forsikring. Vi har to ulike helseforsikringer å velge mellom på jobb, og jeg fikk en grundig og utførlig innføring i begge to. Jeg blir jo som regel forvirra nok av sånne formelle system, og forvirringa ble ikke mindre enn vanlig av at all informasjonen var på engelsk. Men etter å ha tatt masse notater og studert de ulike alternativene nøye sammen med Gard et par ettermiddager, signerte jeg min første helseforsikring! Jeg har fortsatt ikke skjønt systemet helt (tror jeg?), men her kommer en presentasjon i grove trekk.
Jeg er forsikra gjennom jobb. Det vil si at arbeidsplassen min samarbeider med et forsikringsselskap som selger helseforsikringer til oss. Vi har, etter det jeg har hørt, visstnok en ganske bra helseforsikring. Det finnes en egenandel som går på besøk til legen og sånn, også finnes det en annen egenandel som går på enkle inngrep. Jeg har så langt fått bruk for begge deler. Den første egenandelen, som handler om legebesøk og sånn, er på 750 dollar. Den andre egenandelen er på 1250 dollar. Men her må jeg legge inn et stort «tror jeg». Det jeg er helt sikker på, er at egenandelen min pr kalenderår ikke er mer enn 1250 dollar. Men om de 750 dollarene er inkludert i den kvota på 1250 dollar, er jeg usikker på. I tillegg har jeg en annen forsikring som går på tannhelse. Den er jeg noe mer usikker på hvordan fungerer, for jeg har ikke vært hos tannlegen enda. Men som nordmann, som ikke betaler mer enn litt over 2000 kroner for legebesøk og sånn pr år før nav betaler resten, er en egenandel på 1250 dollar, ganske mye. Og jeg har blitt fortalt at dette er egentlig en ganske liten sum i egenandel, sammenlikna med hva andre har i egenandel.
Det som er positivt med forsikringa mi, er at den dekker noen medisiner delvis eller helt. Insulinprisene i USA har skutt i været den siste tiden, og det er flere diabetikere i USA som dør fordi de ikke har råd til insulin. Hvis jeg skulle kjøpt insulinet mitt helt uten forsikring, måtte jeg betalt 300 dollar, som tilsvarer cirka 2700 kroner, pr 10 ml hetteglass jeg bruker. Et hetteglass er cirka 20 dagers forbruk for meg. Det ville blitt ca 5500 dollar for insulin i året. Eller rett i underkant av 50.000 kroner, om du vil. Da blir plutselig ikke egenandelen i Norge på 2000 kroner så mye lenger. Forsikringa mi dekker insulin helt, så jeg betaler ingenting. Bortsett fra de pengene jeg betaler til forsikringsselskapet for forsikringa mi i utgangspunktet. Det som er aller mest provoserende med helseforsikringssystemet i USA, er hvordan dette helt åpenbart forsterker forskjeller. Hvis det er noen som hadde hatt råd til å kjøpe insulin er det jo meg. Som har full jobb og grei lønn fra et college. De som ikke har råd til forsikring i utgangspunktet, fordi de ikke har en jobb for eksempel, har antakeligvis heller ikke råd til å betale 5500 dollar for insulin i året heller. Sånn blir jeg oppgitt over.
Men mitt første møte med helsevesenet i USA, var av en heller mindre frivillig karakter. Jeg skulle skjære opp noen rotgrønnsaker til middag, og hadde et litt stygt uhell, så jeg skar meg i ringefingeren og lillefingeren på venstrehånda. Jeg fikk Hannah til å kjøre meg på legevakta, og to timer senere hadde jeg sydd for første gang! To sting i ringefingeren og tre sting i lillefingeren, og streng beskjed om å rense, plastre, lufte og være ganske forsiktig noen dager. Men det gikk veldig fint! Hannah var en engel og holdt meg med selskap hele tida – det gjorde opplevelsen mye mindre skummel. Når jeg er i en situasjon der jeg er stressa og litt redd, blir det fort galgenhumor og masse fjasing. Heldigvis er Hannah ganske lik meg, så vi kom oss gjennom det sammen. Dette var i slutten av august, og jeg fikk regninga i posten for noen dager siden – 400 dollar. Sådetså. Og det er omtrent bare halvparten av kostnadene, for forsikringa mi dekker resten. Dessuten så kom Gard på besøk uka etter! Jeg kjøpte ei ordentlig fjøl og noen ordentlige kniver på IKEA, og jeg fikk kurs i knivhåndtering 🙂 Så nå tror jeg at jeg har lært, haha!
Jeg har også vært i kontakt med det lokale sjukehuset for oppfølging av diabetesen min. Jeg har en slags fastlege, jeg prater med ei som følger opp diabetespasientene, også er det ei som kommer fra Rochester til Decorah en gang i måneden, som har spesialisert seg på diabetespasienter med insulinpumpe. Ettersom jeg har skjønt, er det hu som har hovedansvaret for oppfølginga mi, og det er hu jeg skal ta kontakt med hvis det er noe jeg lurer på. I tillegg har jeg fått resept på alle de greiene jeg har resept på i Norge, og de henter jeg på det lokale apoteket. Jeg får dekka både insulin og greier til å måle blodsukkeret mitt med, så nå er alt på plass! Jeg skal bestille time hos øyelege for den årlige sjekken en dag, også skal jeg ringe et sted for å bestille utstyr til pumpa. Utfordringer med diabetesen min var faktisk noe av det som gjorde det skumlest å flytte til USA for min del, men det ser ut til å gå veldig bra!
Håper midten av november behandler dere bra! Jeg gleder meg til noen dager uten campus og feiring av Thanksgiving sammen med familien til Hannah i Wisconsin i slutten av neste uke!
Som tida bare flyr av gårde om dagen! Her er det thanksgiving-ferie om i underkant av to små uker, og etter den begynner vi å repetere fram til eksamen. Jeg har lest de ni første kapitlene av «ut og stjæle hester» sammen med de fire tredjeårsstudentene mine. De synes så langt at romanen er ganske tung, sånn rent tematisk, og jeg kan vel ikke være helt uenig. Vi har lest et kapittel hver økt, og det gir oss tid til å snakke om innhold og uttale etter at vi har lest, og i lekse får de som regel noen grammatikkoppgaver og språkoppgaver. Jeg synes den romanen har åpna opp for noen veldig fine samtaler, og det er så gøy å få lov til å bli kjent med studentene sine på den måten! I tillegg har vi en presentasjon av en sak fra dagsrevyen hver undervisningstime, sånn at vi lærer litt om hva som skjer i Norge også. Elevene velger fritt hva de velger fra Dagsrevyen, så vi har snakka om skredfare, den første snøen, fotballspillere, politikere, skolesystem og elgjakt. For å nevne noe. Skikkelig morsomt!
På tirsdag skal vi se den filmatiserte versjonen av «Ut og stjæle hester», og det gleder både jeg og elevene seg til! Vi synes vi har fortjent en filmkveld etter å ha jobba oss gjennom over en halv roman på norsk! Av andre ting som skjer, eller ikke skjer på campus, er fotballsesongen akkurat over. De vant den siste kampen for sesongen, og fotballgutta var så stolte i timen på mandag! Skikkelig morsomt at de vant en kamp i løpet av sesongen 🙂 Førsteårsstudentene mine må ha fem norske aktiviteter i løpet av semesteret, så jeg planlegger ei «tur-gruppe» for å gå en typisk norsk tur med de av dem som vil en dag i løpet av denne uka eller den neste. For forrige uke gikk jeg litt tidlig fra kontoret en dag for å rekke å gå en tur i dagslys – veldig magisk og ganske norsk på en gang, haha! Så da fikk jeg ideen om at å gå en tur kunne være en fin norsk aktivitet for studentene også 🙂
Ellers har ikke blodsukkeret oppført seg sånn kjempepent de siste ukene – og det tar en del energi. Jeg var innom diabetessjukepleieren her om dagen – og langtidsblodsukkeret er fint – men hun synes også at det er litt store svingninger. Så nå har vi justert basaldosa litt, og skal se åssen det går. Jeg vil forresten skrive mer om møtene mine med helsesystemet i USA seinere – men i korte trekk funker det veldig bra så lenge du har jobb og forsikring…
Av andre ting jeg gleder meg til framover, skal jeg feire Thanksgiving med Hannah og familien hennes. Jeg ble kjent med Hannah på Luther, og hun er en engel! Vi har det mye morsomt sammen! Ellers er det «Christmas at Luther» den første helga i desember, og da er det masse julekonserter og sånn som skjer. Og for ei som ELSKER å glede seg til jul, er det midt i blinken! Også veit jeg at det er noen ting på vei i posten fra Norge – noen ting kan jeg åpne når de kommer, og noen ting skal jeg vente med til jul. Stas blir det uansett!
Og tante Anne: jeg håper jeg får skrivi litt om matvaner en dag. Studentene mine ser rart på meg når jeg sier at jeg spiser brød til frokost, lunsj og kanskje også kveldsmat, men jeg tror jeg får spist variert nok 🙂
Tida har flydd avgårde de siste ukene, og siden jeg har bestemt meg for at breva mine herfra skulle være et overskuddsprosjekt, har det vært litt stille herfra ei stund. Men jeg har det fint, altså!
Høsten har endelig gjort sitt inntog i Decorah, og det gikk fra 25 til 0 grader på tre dager, så nå er t-skjorta bytta ut med dunjakke, skjerf og lue! Høstfargene er helt magisk fine sånn som jeg alltid synes høstfargene er, og jeg setter så innmari pris på dem! I Decorah er det Farmers Market, eller bondens marked om du vil, hver onsdag og lørdag fra begynnelsen av mai til slutten av oktober. Tidligere i dag oppdaga jeg til min forferdelse at vi faktisk er i slutten av oktober allerede. Jeg pleier å kjøpe alle grønnsakene mine derfra, og jeg har funni et syltetøy som er veldig godt! Jeg har alltid tre ting i kjøleskapet mitt; ost, skinke og syltetøy. Og syltetøy i USA er ikke heeeelt det samme som syltetøy hjemme i Norge. Det inneholder mer stivelse (kanskje i form av sukker?) her, som gjør at syltetøyet oppfører seg mer som gele enn som syltetøy. Men nå har jeg lagra opp til vinteren både med syltetøy av jordbær og rabarbra, av jordbær og bringebær og «sunshine jam» – et slags aprikos-syltetøy. I tillegg til lokalprodusert honning! Så nå kan vinteren bare komme!
Den aller fineste fargepaletten i gatene i Decorah om dagen!
Ellers har jeg hatt tre dager høstferie, og det markerer at vi allerede er halvveis i semesteret. Tida bare løper fra meg om dagen, føles det ut som! I høstferien har jeg vært både mer og mindre frivillig off-line. Jeg gjør det innimellom for å koble helt av. På mandag døde mobilen min, så nå er det mer på ufrivillig basis. Men hei, jeg har i alle fall Internett! Ellers tror jeg studentene mine lærer litt. 101-studentene kunne ingenting før vi begynte for et par måneder siden. Nå kan de presentere seg selv, fortelle litt om familien sin, hva de studerer og gjør på fritida og om hverdagen sin. Jeg har to 101-klasser og til sammen 54 studenter. 101 ser jeg tre ganger 60 minutt i uka, hver mandag, onsdag og fredag. Jeg skulle gjerne sett de oftere, for 60 minutter bare raser unna! I tillegg har jeg norsk345, og det er en liten eksklusiv gjeng med fire studenter. Vi treffes hver tirsdag og torsdag i 90 minutter. Så langt har vi lest et portrettintervju av Ella Marie, repetert grammatikk, sett Kautokeino-opprøret og hatt en presentasjon om urfolk i Norge og USA. I morgen begynner vi å lese del en av «Ut og stjæle hester» av Per Petterson, og jeg er litt spent på om det blir for vanskelig for dem eller om vi kommer oss gjennom!
Så ja, hverdagen har virkelig kommet for fullt og det er ganske deilig! Jeg håper jeg har tid til å skrive mer om skolehverdagen og de største forskjellene mellom en norsk vgs og et amerikansk college, og jeg har også lyst til å vise dere noen av husene her. Det er så mange kule! Og jeg har funni et rosa/lilla murhus, som jeg selvfølgelig elsker!
Er det noen ønsker om andre ting dere vil lese om? Jeg er åpen for forslag! Over og ut herfra 🙂
brev fra Amerika 