I dag er verdensdagen for psykisk helse. Og jeg har kjørt Gard til Rochester, så han kunne ta shuttlebussen til flyplassen i Minneapolis. Jeg dro hjem til Decorah aleine.

Temaet for verdensdagen for psykisk helse i år er «gi tid». Det synes jeg er veldig fint. Jeg har lært at det er viktig å gi meg sjøl og følelsene mine tid. Ikke nødvendigvis akkurat når de dukker opp, men jeg prøver å passe på at jeg setter av tid til å kjenne skikkelig på følelser som dukker opp av og til. Både de gode og de vonde. Fire timer etter at jeg så Gard for siste gang før jul, er det mest vonde følelser. Jeg kjenner på et savn. I stedet for å holde full guffe resten av kvelden for å slippe å kjenne på den vonde følelsen, har jeg valgt å ta meg tid til å kjenne på den vonde følelsen. Det kan gjøre ganske vondt å anerkjenne at den vonde følelsen er der. Samtidig er det så sunt å kjenne på hele følelsesspekteret sitt, og ikke minst å kjenne på at den ene vonde følelsen ikke er hele meg. Så det er dagens første oppfordring; gi deg sjøl tid til å kjenne på følelser! De kan være skikkelig vonde og ekle, men husk at de ikke er hele deg! Det har jeg fortalt til meg sjøl mange ganger, og til slutt begynte jeg å tro på det. Og det er så deilig. Å vite at en vond følelse aldri kan være hele meg. Sjøl om det av og til kjennes sånn ut.

Videre vil jeg skrive litt mer om det her å gi seg sjøl og andre tid. Som ei dame med mastern i boks, fast jobb og egen leilighet i slutten av tjueåra har jeg kjent en del på hva samfunnet forventer at jeg skal gjøre. Det ligger liksom i korta at bryllup og baby er de neste stega. Jeg har vært heldig. Mamma og pappa har lært meg å være selvstendig og ta mine egne valg. Også har jeg lært ganske mye om meg sjøl de siste åra. Og plutselig kjente jeg at jeg ville gi meg sjøl tid. Til å gjøre noe jeg hadde lyst til å gjøre. Helt uavhengig av om det er relevant arbeidserfaring eller på en annen måte kan passe inn i det ellers ganske A4-livet mitt. Og jeg er så glad for at jeg turte å ta tak i tankene om å bryte ut av mønsteret og gjøre noe anna. Nå ble jo forsåvidt jobben relevant for det jeg allerede jobber med, men for en gangs skyld turte jeg å høre på magefølelsen heller enn fornuften og bare stole på at magefølelsen er riktig. Å tørre å gi meg sjøl tid. Til å gjøre det jeg kjenner at jeg trenger. Tørre å pakke sakene mine, fly over Atlanteren og lande i et land jeg bare har sett på film. Og vite at dette er landet jeg skal være i det neste året.

Å tenke noe og å faktisk gjøre noe er helt forskjellige ting. Og det å skulle gi seg tid, enten til å kjenne på en følelse, eller å gjøre noe for å endre den følelsen, kan være skikkelig vanskelig. Men herlighet, det kan hende at den tida er skikkelig verdt det! Så husk det, a: det er lov å gi seg sjøl tid til å gjøre akkurat det du vil! Vi bør alle heie på å gjøre ting som gjør oss godt! Og du? Kan`ke du gi et kompliment til noen i morra, a? Vi bør alle heie på hverandre også!

Over og ut fra Decorah

Før jeg bestemte meg for å lage blogg, bestemte jeg meg for å være ærlig. På bloggen. Jeg er så lei av glansbildeversjoner over alt. Så med det sagt, her kommer en presentasjon av mitt grønne pusterom i hverdagen, min kjære Will Baker Park.

Rett over elva, på nedsia av der jeg bor, er en av Decorahs grønne lunger! Will Baker Park.

Å skulle flytte til en helt ny kultur med et annet språk enn ditt eget morsmål er til tider ganske krevende. Jeg stortrives i jobben min, men jeg skal ikke stikke under stol at tempoet er høyt, at det å skulle lære bort norsk som fremmedspråk er noe jeg aldri har gjort før, og at engelsken min kunne vært bedre. Jeg har blitt kjent med ganske mange allerede og har alltid noen å finne på noe med hvis jeg vil, men jeg er skrudd sammen sånn at av og til må jeg bare ut. Og være aleine. Og puste.

Rett ved advarsel-skiltet går stien inn i skogholtet. Og det er HER eventyret begynner!

De få stiene jeg har funni her, er veldig breie. De er godt brukt, og oppover her er det ganske bratt. Det er mye steintrapper og tett vegetasjon. Og det beste – jeg har fortsatt til gode å se noen andre her!

Etter å ha gått litt oppover gjennom den tette skogen, trodde jeg egentlig at jeg snart var på toppen den første gangen jeg gikk her. Men så, rundt en sving, kommer det som gjør at jeg bare elsker denne stien!

Se her, a! Det er akkurat som å gå inn i en gammel borg – jeg føler jeg er på oppdagelsesferd hver gang jeg går opp trappa her. Og det fortsetter!

Dette er ei ganske smal trapp. Og ganske bratt trapp. Men guri – bare vent på utsikten på toppen!

• 

• 

• 

Utsikten er helt fenomenal! Herfra ser du hele, lille Decorah! Jeg har vokst opp med masse natur og skog rundt meg. Så jeg tror det er derfor jeg alltid føler meg hjemme, på en måte, når jeg er ute. Om det er i skogen, på fjellet, eller på en sykkel mellom to maisåkere, er mindre viktig. Men jeg trenger å være ute. Å bare kunne puste rolig, senke skuldrene og ta det med ro.

• 

• 

• 

Og som om ikke dette er nok, er det et nivå til. Vi skal enda et hakk høyere opp. Som du kan se på bildet over, går det enda ei smal steintrapp oppover helt til ryggen på åskammen. Og det som venter oss på toppen, er verdt å vente på!

• 

• 

• 

Det er som en eventyrskog! De vakre gamle trærne lener seg mot hverandre og lager en skikkelig koslig ramme rundt stien bortover åskammen!

Noe av det som jeg synes er fascinerende med skogen i USA, er hvor tett den er. Det er ikke umulig, men nesten, å komme seg fram i skogen utenom stiene. Hvis du går på skogstur i Norge er det av og til såpass åpent at det er vanskelig å si hvor stien går. Vel, det er det ikke her, for å si det sånn. Når du ser bort i en skogkant ser du ofte bare en vegg av skog og vegetasjon og det kan være ganske vanskelig å faktisk se bakken.

• 

• 

• 

Det her er skikkelig bonanza for ekorn. De og eikenøttene er over alt. Hele tida. Det er faktisk ikke så rart at de blir regna som skadedyr i USA. Bare i trærne ved der jeg bor tror jeg det bor fem eller seks. Som som regel ønsker meg velkommen hjem fra jobb. De finnes ikke redde folk!

• 

• 

• 

På veien ned igjen kan du ta en pust i bakken på en gammel steinbenk. Den er så søt! Okei, nå er vi snart framme, men noen siste bilder må jeg bare ta med!

• 

• 

• 

Vel nede igjen kommer vi tilbake til det svære grønne dekket, der det er plass til fire 11-baner for «vanlig»/europeisk fotball.

I dag ble det mest bilder, men jeg tror jeg kommer sterkere tilbake med skrivinga en annen dag. Ellers kan jeg fortelle at hverdagene går i ett med jobb, trening og mer jobb. Men Gard kommer på fredag og skal være her nesten ei uke, så det gleder jeg meg veldig til! Og høstferien er bare et par små uker unna. Før den tid skal jeg på kurs i Grand Forks i Nord-Dakota, og kollegaen min som jeg skal dit med har invitert meg med på hyttetur i Minnesota på veien hjem! Så det er mye som skjer framover 🙂

Over og ut fra Decorah

Jeg var så heldig å ha med meg Gard i nesten tre hele uker her i USA. De siste dagene før han skulle hjem igjen hadde jeg fortsatt ikke internett i leiligheta mi, så vi fant ut at vi skulle på oppdagelsesferd i Chicago! Men mer om oppholdet der en annen gang. Nå vil jeg dele togturen med dere. Før jeg flytta til USA tenkte jeg at alt skulle være så moderne, framtidsretta og nytt. Jeg skjønte ganske raskt at dette ikke nødvendigvis stemmer og fikk det rett i fleisen når vi skulle ta toget fra La Crosse til Chicago. En togtur som i utgangspunktet tar fem timer.

Når dette er billettluka og informasjonstavla, skjønte vi ganske kjapt at vi måtte senke forventningene til både punktlighet og informasjonsflyt. Men estetikken, da dere! I det vi gikk gjennom de doble glassdørene inn i avgangshallen var det som å plutselig være i 1: en Harry Potter-film, eller 2: ha tatt en tidsmaskin tilbake til 50/60-tallet en gang. Helt nydelig!

Jeg elsker komboen duse rosafarger og sennepsgult om dagen, og har de siste åra vært litt svak for denne interiørstilen, så jeg fant trebenkene sjarmerende, den analoge informasjonstavla nostalgisk, og skinnstolen ganske så søt.

At toget var omtrent 40 minutt forsinka ved avreise La Crosse, og cirka to timer forsinka ved ankomst Chicago, trenger vi ikke si så mye om. Men sånn bortsett fra elendig informasjonsflyt og lite pålitelige togtider, var selve opplevelsen og togturen i seg sjøl veldig ålreit! God plass til beina på toget og egen cafè-vogn (om enn med et begrensa utvalg glutenfrie alternativer til hu med cøliaki).

Togperrongen var kjempelang, men det var noen som kom og ropte opp navnet ditt og ga deg en lapp med nummer på setet ditt når du skulle på toget. Jeg glemte helt å ta bildet av toget, av oss og innsiden av toget. Det får (kanskje) bli en annen gang. Men hvis du lurer på om du skal ta tog i USA: pass på at du har god tid (hjem var jeg 2,5 timer forsinka). Har du god tid og vil se USA på en behagelig og miljøvennlig måte, er tog absolutt å anbefale!

I går ble jeg introdusert på ordentlig for idretten der det tar ca 45 minutt å spille 15 aktive minutt – amerikansk fotball! Eller football, som de sier her i Junaiten. Europeisk fotball er soccer, må vite. Anledningen var at collegelaget ved Luther skulle spille mot erkerivalen St. Olaf – og det på hjemmebane! I og med at det er cirka tre minutter unna der jeg bor, og jeg har flere fotballspillere i klassene mine, var jeg faktisk helt nødt til å ta turen!

Rammene for kampen kunne ikke vært bedre – 25 grader, null vind og knall sol! Så med lånt Luther t-skjorte vandra jeg med freidig mot for å treffe de jeg skulle se fotballkampen med! Jeg er skikkelig glad for at jeg tok med meg vannflaska mi – sola steiker skikkelig enda, og jeg ble litt solbrent på nesa! Haha!

Sånn ser bana ut. Fargen til Luther college er blå, så da er selvfølgelig dekket på fotballbana blått også! Og det er obligatorisk med Luther-tskjorte/caps/genser/shorts/pledd/vannflaske/alt mulig tenkelig og utenkelig andre ting som er i fargen Luther-blå. Men det er skikkelig ålreit, og jeg føler meg virkelig som en del av et lite Luther-samfunn hver gang jeg kommer opp på campus.

Alle collegelag har selvfølgelig også sin egen cheerleader-gruppe, og Luther er ikke et unntak. Collegefotball er ganske stort i USA, og lagene spiller i ulike divisjoner ut fra hvor gode de er. De som spiller fotball på de beste college-lagene satser på idretten sin og drømmer om en fotball-karriere. Det er ikke tilfellet for fotballspillerne på Luther. De er i tredjedivisjon, og ganske langt nede på lista der. Forøvrig tror jeg det finnes bare tre divisjoner med collegefotball, men hvis noen mener/vet noe annet så er det bare å korrigere meg! Så når cheerlederne hadde fått med oss supportere på heiaropet til Luther, og skolekorpset hadde spilt nasjonalsangen, var det klar for avspark!

Sånn ser det typisk ut når et av lagene (denne gangen tror jeg det var bortelaget, St.Olaf, i hvit) skal ta en «down». Og der er vi inne på kjernen i sporten. Målet er å få fotballen over på den andre sida av bana. Du får fire forsøk (eller downs) på å få ballen ti yards. Klarer laget dette, får de ei runde til med fire downs for å få den ti yards til. Bana er totalt 100 yards. Som regel blir det poeng ved at en av spillerne får tak i ballen, løper alt han kan og får den ned i «endzone» (enden av bana) uten å bli takla. Det er kjerne i sporten. Så har du ca 246 tilleggsregler om alt som er lov og ikke lov. Og det er DER jeg fortsatt sliter litt. Men jeg forstår såpass mye at jeg kan følge med sånn omtrent på det som skjer.

Sånn ser scoreboardet ut. Fra venstre til høyre er det dette du ser. På den øverste linja (14:38) ser du hvor lang tid de har igjen av kvarteret å spille. På den midterste linja ser du hvor mange poeng hvert lag har. Hva 3-tallet betyr er jeg ganske usikker på. På den nederste linja ser du hvilken down (av de fire) de spiller, hvor mange yards de har igjen, hvor «avspark» er og hvilket kvarter de er inne i. Så her er de i down to av fire, de har igjen ti av ti yards, de er på 25 yards og det er det tredje kvarteret av fire.

Det ble mer enn nok tid til å ta bilder, for det tar jo så lang tid! I en kamp skal de spille fire ganger et kvarter. Etter to spilte kvarter, er det ei litt lengre pause. Men det kan ta opptil 30 sekund mellom hver gang de setter i gang en down, det er naturlig nok pause hver gang en spiller er skada (noe som forøvrig ikke skjedde så ofte på lørdag, heldigvis!), det er time outs og masse andre pauser som jeg ikke helt forsto. Så det er litt langtekkelig, men guri malla så morsomt å få lov til å oppleve noe så erkeamerikansk som amerikansk fotball! Det er flere hjemmekamper i løpet av en sesong, så dette vil jeg få med meg mer av framover! Jeg må allikevel innrømme at jeg gleder meg enda mer til ishockey-sesongen er i gang! Zucarello Aasen har signa for Minnesota Wild denne sesongen, og de har hjemmebane i Minneapolis, som ikke er så langt unna. Så forhåpentligvis får jeg med meg en kamp live i løpet av vinteren! Derfor også Minnesota wild-caps. (Når det begynner å nærme seg 30 grader og knall sol slutter til og med jeg å være forfengelig).

Alt i alt en veldig morsom opplevelse, og jeg gleder meg til flere kamper! Go Luther! Vi tapte forøvrig noe sånn som 14-38, men pytt sann! Bedre lykke neste gang 🙂

Så langt har jeg ikke delt så mye av hverdagen min som jeg gjerne skulle gjort. Årsaken er enkel: jeg fikk nett i leiligheta mi først på torsdag. En liten måned etter at jeg først satte beina mine på amerikansk jord. Årsaken til at det tok så lang tid? Det korte svaret er at jeg bor i gokk. Sånn på ordentlig. Det har vært en litt omstendelig prosess. For å kunne bestille internett, måtte jeg ha et amerikansk mobilnummer. Og for å ha det, måtte jeg også ha en mobil som aksepterte et amerikansk simkort. Så nå har jeg ny mobil. Og når et amerikansk mobilnummer var fiksa, måtte jeg både finne ut hvem som kunne levere internett her jeg bor, og hva de ulike abonnementene kosta og andre eventuelle tillegg. Som bindingstid. I USA leser du alt med liten skrift. Alltid. Så du ikke bestiller et tilsynelatende kjempebillig abonnement med 4 års bindingstid.

Når forarbeidet var unnagjort, var det på tide å ringe internettselskapet. Forøvrig inkluderte det billigste abonnementet både internett, TV og fasttelefon-nummer. Så nå har jeg et nummer til en fasttelefon. Haha! Uansett, jeg ringte internettselskapet som hadde kontor i New York. Når vi omsider kom til den delen av samtalen der jeg skulle fortelle hvor jeg vil ha nettet levert, får jeg beskjed om at neste gang de har planlagt en installatør «out there» er om nesten tre uker. Så da var det bare å vente. Og vente. Og vente. Kan forøvrig tilføye at jeg stava etternavnet mitt på engelsk pr telefon, og det ble helt riktig på første forsøk! Hvem skulle trudd det, liksom?

Dette er den første gangen jeg har tenkt at alt er mye mer lettvint i Norge. Hjemme i Norge fikk jeg router og modem i posten og fiksa det sjæl. Her kommer det en montør for å montere no greier på den ene stolpen ute, for så å montere det inne. Men uansett, jeg er endelig online!

Og som den hverdagsnyteren jeg er, er det de små gledene internettet bringer med seg som jeg setter mest pris på. Som å kunne høre på den musikken jeg vil når jeg lager middag (og ikke bare de spillelistene jeg har off-line), som å kunne google noe hvis det er noe jeg lurer på, som å kunne sende og få åpna snapchat uten å laste 15 minutt. Og den største gleden er selvfølgelig å kunne facetime med alle hjemme med en bedre oppløsning enn fire pixler og hakkete lyd. Som barn av 90-tallet har jeg hatt sosiale medier i hele mitt liv som ung voksen, men det er først nå at jeg setter sånn ordentlig pris på alle delingsmulighetene. Både messenger og snapchat blir flittig brukt, kan jeg si.

Ellers har hverdagen min begynt på ordentlig med fulle arbeidsdager og undervisning, så det er ganske deilig! Jeg bruker sykkelen min flittig, og jeg håper det kommer flere bilder og sånn her etter hvert. Men akkurat nå har jeg nok med å holde hodet over vann på jobb. Men plutselig kommer det flere livstegn fra meg!

Et av møtene med lokalsamfunnet i Decorah jeg er helt sikker på at vil sitte igjen, er mitt første møte med Luna Valley Farm. Gard og jeg hadde vært i Decorah en liten uke, da vi ble tatt med noen miles utenfor sentrum, til en liten pizzagård. Ja, du leste riktig. Pizzagård. Med tre forskjellige glutenfrie pizzabunner. Allerede der var jeg solgt.

Luna Valley Farm er en gård drevet av et ektepar i begynnelsen av 30-åra. De har fokus på at ting skal være bærekraftig, og dyrker egne råvarer og bruker sin egen strøm som de får ved hjelp av solcellepanel. De råvarene de ikke dyrker selv, kjøper de av andre gårder lokalt. Bærekraftig og lokalprodusert pizza? Ja takk!

Vi kom dit en fredag i midten av august. Det var omtrent 30 grader og gården var bada i sol! Det jeg satte mest pris på, var å se mange av innbyggerne i Decorah på ordentlig. Dette er et lite samfunn med cirka 8000 innbyggere, og her kjenner alle nesten alle virker det som. Alle prata med alle, noen kom og prata med Gard og meg og fortalte om sine norske aner når de ble fortalt at vi var norske. Jeg følte meg veldig velkommen og inkludert!

Køsystemet var like sjarmerende som det var enkelt; du bestiller den pizzabunnen og toppingen du vil ha, og får en lapp med et nummer på. Du følger med på nummerne som henger ved kassa, og når nummeret ditt dukker opp – ja da er pizzaen din ferdig. Og pizzaene – jeg veit nesten ikke hvor jeg skal begynne! De bytter ut topping etter hva som er i sesong, så det er sjelden at du kan kjøpe den samme pizzaen to ganger på rad. For hu med cøliaki var det tidenes luksus å kunne velge mellom tre forskjellige pizzabunner. Og veit du? Den jeg valgte var skikkelig god! Faktisk så god at jeg helt glemte å ta bilde av maten før den var fortært! Men det får være tidenes kompliment til de som lagde pizzaen. Gården har åpent hver fredag fra midten av april til sånn oktober fra klokka 18 til 21. De lager pizza og serverer øl og vin, du tar med noe å sitte på pluss de du vil spise med. Skikkelig koslig!

Dette er en relativt liten maisåker. Etter å ha blitt kjørt litt rundt, begynner jeg å forstå hvorfor Iowa er så stolte av maisen sin – makan til store maisåkere skal du leite lenge etter!

Her har du også muligheten til å leie et lite sted å overnatte i skogkanten hvis du vil! Det står definitivt på to do-lista mi før jeg drar hjem til Norge! Tenk så romantisk å våkne til denne utsikten!

Vi var på Luna til klokka 22. Da var sola i ferd med å gå ned, og det var en perfekt avslutning på eventyret Luna Valley Farm. Er du nysgjerrig på å lese mer om dem, kan du gå inn her: Luna Valley Farm

PS: i skrivende stund venter jeg fortsatt på Internett hjemme i leiligheta mi. Så nå, en onsdag kveld, sitter jeg i en park på campus og blogger og låner jobb-nettet. Så lenge det er 25 grader og sol går det helt fint.

PPS: Jeg har også fått sykkelen min i dag! Den skal få et helt eget innlegg en annen dag!

I skrivende stund viser kalenderen min tirsdag. Det betyr at det er fire dager siden jeg kom til Decorah. Jeg og Gard kom til en leilighet som var helt tom. Det var hverken møbler i sofaen, på kjøkkenet, på soverommet eller noe annet sted. Så vi begynte på skratch. Heldigvis er jeg kollega med verdens hyggeligste menneske, så Hannah har kjørt oss rundt og hjulpet oss med alt! Så på fire dager har vi faktisk omtrent møblert en hel leilighet! Vi har både sofa, to stoler og et bord i stua, vi har kjøkkenbord og fire stoler på kjøkkenet, vi har ei seng med overmadrass og sengetøy på soverommet og vi har til og med et bord og to stoler ute! Og akkurat nå har jeg fem ordre på Amazon med ymse plakater og pyntegjenstander til å ha på veggene her.

Tilbake til det å begynne med blanke ark. Bilder kommer etter hvert. For jeg har ikke hatt hverken fungerende telefon eller internettdekning før i går. I skrivende stund deler jeg internett fra mobilen min. For et social security number er nøkkelen til å etablere et liv i USA. Og det nummeret får jeg først om ti virkedager. Heldigvis fikk jeg ordna en mobil med fungerende amerikansk mobilnummer i går! Det betyr at jeg stort sett kan kommunisere gjennom appene på mobilen min. Men allikevel føler jeg meg ganske avskjerma fra verden uten hverken bil, amerikansk personnummer, internettdekning der jeg bor eller bankkonto. For de av dere som er så nymotens at dere er på snapchat, har jeg måtte lage en ny snapchat-konto til den nye mobilen min. Brukernavnet er raroline_decora, så bare add meg hvis du vil!

I dag har jeg vært oppe på campus for første gang og hatt et langt møte med HR-avdelinga. Der var det en times orientering om ymse forsikringer. Og en haug med dokumenter jeg har fått med hjem for å lese nøye gjennom. Campus er kjempestort! Og jeg har fått mitt eget kontor! Det håper jeg det kommer et eget innlegg om etter hvert. I morgen skal jeg få fiksa ID-kort på jobb og jeg skal ha det første ordentlige møtet med Hannah og Maren, som er de to jeg skal jobbe tettest med det kommende skoleåret. Det gleder jeg meg veldig til!

Så kort oppsummert er det full rulle om dagen, og jeg venter _veldig_ på det amerikanske personnummeret mitt. Å prate på engelsk går overraskende bra, vi hører mye på en lokal amerikansk radiostasjon og huhei så mye kortspill vi har tid til uten hverken Internett eller TV-dekning!

Karoline

Når jeg skulle velge navn til bloggen min, falt valget fort på brev fra Amerika. På midten av 1800-tallet var faktisk amerikabrev en ganske sentral kilde for å vite hvordan norske emigranter hadde det «over there».

Tenk på det. Å leve i det norske bygdesamfunnet på midten av 1800-tallet. Kanskje hadde du seks barn. Du hadde kanskje ikke råd til å fø alle. Du hadde kanskje en utferdstrang. Du hadde kanskje hørt om andre som fikk billig jord der. Så du velger å ta med hele familien din på en dampskipstur over Atlanteren som tar cirka ei uke. Ikke veit du hva som venter deg. Og kanskje veit du ikke helt hva du har forlatt heller.

Den gang var ikke verden så nære oss som nå, og brev fra Amerika var en kuriositet som fortalte om en annen virkelighet i en annen verden. I dagens digitale verden ligger ikke lenger verden langt borte. Og mitt bidrag med mine digitale brev fra Amerika kommer nok ikke til å bli like viktig for hverken underholdning, undring eller historiefortelling som datidas amerikabrev.

Haha, jeg kan liksom se for meg nåtidas svar på Tidemands «Amerikabrev» der mamma og pappa sitter foran PC-skjermen og leser blogginnlegga mine. Eller ikke. Men jeg synes det er et sånt historisk sus over både brev, og ikke minst amerikabrev. Og jeg synes det var på tide å skrive litt om amerikabrev og amerikareiser i det jeg sitter og ser på Mjøsas svane, Skibladner, som kanskje er en lillebror av dampskipa som tok norske emigranter over Atlanteren på midten av 1800-tallet.

Min amerikareise blir nok hverken så lang eller dramatisk som 1800-tallets amerikareiser. Flyturen tar 3 timer pluss 6 timer med en mellomlanding i Reykjavik. Jeg får mat på flyet, jeg får lov til å ha med meg nesten så mye bagasje jeg vil og hvis jeg savner mamma og pappa, er de faktisk bare en telefonsamtale unna. Og jeg har med meg Gard.

Vil du lese mer om emigranter og amerikabrev, anbefaler jeg disse sidene: https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/teknologi-og-okonomi/1522-det-store-hamskiftet.html
https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1546-suget-fra-amerika.html
https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1537-utvandring-fra-norge.html
https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/religion-og-verdensbilder/1509-misjonsforeninger-og-amerikabrev.html
https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1538-tre-sosken-drar-til-vare-folk-i-amerika.html

Jeg har de siste åra blitt veldig god på å sette pris på hverdagen. Jeg setter så utrolig stor pris på ting som hever kvaliteten på hverdagen. Som å rekke å ta en kaffekopp før jeg drar på jobb, å oppdage fin musikk, å spise middag ute på verandaen min, å se fine blomster i vegkanten, å høre snøen knitre under skoa mine og å ta meg tid til ting som gjør meg godt.

Allikevel er jeg fryktelig glad i lærerferien min. Denne lærerferien har blitt litt annerledes. Jeg lever litt på sparebluss, og jeg har en konstant følelse av å vente. For snart drar jeg til dette nye eventyret som venter i Decorah. Så dette har blitt ventesommeren over alle ventesomre.

I skrivende stund sitter jeg på toget til Oslo, for ti dagers fri sammen med Gard. Vi skal en tur til sørsverige og besøke noen venner. Det blir utrolig stas, og jeg gleder meg til bading, sol, kjæreste, venner og noen late dager! Og når jeg kommer hjem derfra er det bare ei litt lang uke før jeg drar.

På tross av ventinga, har sommeren flydd forbi, og nå føler jeg meg klar for å dra snart. Med tusen sommerfugler i magen, tre kofferter, et par ski og en kjæreste.

Nyt feriehverdagen, jobbhverdagen eller en helt annen hverdag! Jeg gleder meg til den nye hverdagen min!

Karoline

Jeg skal gi fra meg nøkkelen til leiligheta mi neste lørdag. Og jeg er langt fra ferdig pakka, så jeg må bruke denne uka på å rydde, sortere, pakke inn og pakke ned. Erfaringa etter ca to timer: pappeskene fra Vinmonopolet er akkurat passe til å pakke bøker i! Og flytteeskenefra Clas Ohlson er egentlig for store.. Og det lureste jeg har kjøpt: en rull med bobleplast. Så utrolig enkelt å pakke inn knuselige ting med! Jeg har ALT for mange greier!! Det er faktisk utrolig hvor mye pynteting og unyttig nipps jeg har skaffa meg i løpet av de snart ti siste åra.

Jeg skal rydde videre, men må bare legge ved et bilde av en av de fineste tingene jeg har: juleengelen jeg fikk av bestemor en gang for lenge sia. Uten den blir det simpelten ikke jul, så den får bli med ut på tur!

Hører plutselig fra meg igjen!

Karoline